Christian Hoel Skjønhaug

Advarsel, åpne i et nytt vindu. PDFSkriv utE-post

web: www.skjoehaug.com
epost: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere JavaScript for å kunne se adressen

 

Ta det svarte ut av kråka

Maleri

Ved siden av kunstnerskapet jobber jeg som pleieassistent i en lukket avdeling på et psykiatrisk sykehus. Pasienter med begrenset utgang i byen tilbys av og til en tur med følge av personal til atriet – et lukket gårds- eller hagerom under åpen himmel i det indre av hospitalet. Det er sparsomt møblert for å virke beroligende og skjermende for pasienten. Steinene i murene er gamle og mosegrodde, veggene høye, men rommet har et fint, dempet lys ovenfra, og er skjermet for lyder utenfra - det finnes smale gangstier og noen få, tynne trær, ellers noen benker, blomsterbed og et lite springvann.

Dette lukkede gårdsrommet og dets funksjon som skjermet sted for et villfarent sinn, bruker jeg som en metafor for bilderommet i en serie malerier. Lerretet er, som atriet, lagt åpent som en projeksjonsflate for spirende tankeformer og idéfostere – ”verdener som slumrer ufødte i melkevejen”, som Wergeland formulerte det. Maleriene er bildedikt og grøde for innbilningsevnen.

Kunsthistorisk sett er dette rommet behandlet på en konkret måte av blant andre Goya og van Gogh. Jeg ønsker ikke å romantisere eller idyllisere galskapen med mine abstraksjoner, til det er lidelsen hos pasientene for stor. Jeg vil heller ikke være med på å bekrefte forestillinger om sammenhenger mellom den og kunstnerisk kreativitet, og min virksomhet er ikke terapeutisk. Da slutter jeg meg heller til Louise Bourgeois’ tanke: ”Art is a guaranty for sanity”.

Mine bilder er abstrakte i betydningen ikke-representerende, som følge av at jeg forsøker å unngå assosiasjoner til figurene de består av. Idet man ikke så lett knytter navn eller ord til det som trer fram for øyet, oppstår glimtvise forbindelser med dypere lag av bevisstheten. Jeg søker en erfaring av å gjenkjenne noe man ikke vet hva er.

Bildene er prospekter fra mentale landskap. I arkitekters prospekter er areal og topografi ordnet og gjort visuelt oversiktlig, og detaljene er innordnet i helheten. Denne struktureringen av formkomponentene vil jeg kun påbegynne og gi retning til, slik at betrakteren selv kan delta i den. Bildene er på vei til å bli representerende, eller de har nettopp vært det - åpenheten rundt komposisjonen og figuridentitetene gjør dem pre-forestillende.